Torsdag ble konfliktene mellom staten og Akademikerne og staten og Unio behandlet i Rikslønnsnemnda. Saken behandles i nemnda fordi streikene ble stoppet med tvungen lønnsnemnd etter henholdsvis ni og tolv dager i vår. 

Akademikerne kjemper for å beholde en tariffavtale som ble fremforhandlet med staten i 2016. Da fikk Akademikerne sin egen tariffavtale med lokale, kollektive forhandlinger uten sentrale føringer – i tråd med Akademikernes lønnspolitikk. De tre andre hovedsammenslutningene beholdt sine likelydende avtaler der mesteparten av pengene har vært gitt sentralt og som flate kronetillegg. 

Les også: Spørsmål og svar om Rikslønnsnemnda

Akademikernes advokat Tore Lerheim viste under behandlingen til at det ble gjort et solid arbeid mellom partene i staten over en tiårsperiode før avtalen ble inngått. 

Nå vil staten ha Akademikerne og Unio inn på en avtale som innebærer både sentral fordeling av lønnsmidler, og andre sentrale føringer, noe Akademikerne og Unio ikke kan gå med på. 

– Det er foretatt grundige utredninger i tiden før 2016 og etter. Men det foreligger ingen utredninger på hva konsekvensene av å gå tilbake til likelydende avtaler er. 

Lerheim viste til at staten hadde et ufravikelig krav om likelydende tariffavtaler i tariffoppgjøret i 2024, og at de krever at Akademikerne og Unio får samme avtale som YS Stat takket ja til. Det innebærer et forsøk på å tvinge Akademikerne og Unio over på et annet lønnssystem. 

– Det er ingen grunn for nemnda til å tre en slik løsning nedover hodene på Akademikerne og Unio, sa Lerheim i sin prosedyre. 

Rekruttere høyt utdannede 

Han argumenterte for at tariffavtalen til Akademikerne også tjener staten som arbeidsgiver. 

– Erfaringen er at den er helt nødvendig for å komme i en posisjon der staten kan rekruttere og beholde høyt utdannede. Klarer man ikke det, får ikke staten de ansatte de trenger for å løse oppgavene sine, sa Lerheim. 

Han understreket fordelene ved avtalen. 

– Det er de lokale partene som best vet hva som er utfordringene og behovene. Det er de som kan finne de beste kollektive løsningene. De sitter tett på og kan ta vurderingene, sa Lerheim. 

Han viste til at etter at Unio aksepterte samme avtale som Akademikerne i 2022, er flertallet av de organiserte arbeidstakerne i staten omfattet av denne tariffavtalen. 

Utfordrer organisasjonsfriheten

Også Unios advokat fremhevet at forhandlingsretten er truet dersom staten skulle få medhold.

– Forhandlingsretten med staten er lovfestet. Det er ikke bare en rettighet, men det forplikter også staten. Kjernen er å ivareta medlemmenes interesser, sa Christopher Hansteen.

Hansteen viste til at administrerende direktør i arbeidsgiverforeningen Spekter, Anne-Kari Bratten, mener det ville vært oppsiktsvekkende dersom staten får medhold i nemnda om at alle hovedsammenslutningene skal ha likelydende avtaler:

«Det ville vært absurd, og arbeidsgiver ville i fremtiden ikke hatt noen insentiver til å finne løsninger i saker man vet kan ende med tvungen lønnsnemnd», sa hun til Klassekampen før sommeren.

Staten mener tvisten ikke dreier seg om prinsipielle spørsmål, men kun om økonomi. Det vil si: Om lønnsmidlene skal fordeles lokalt eller sentralt. Staten mener også at det er krevende som arbeidsgiver at hovedsammenslutningene har forskjellige avtaler, og derfor krever at alle har likelydende avtaler.

Akademikernes advokat Tore Lerheim påpekte at det er helt vanlig med flere tariffavtaler innenfor en sektor.

– Andre deler av norsk arbeidsliv har ingen problemer med dette. Det er ingen grunn til at staten skal ha større problem enn arbeidsgivere i andre områder.

Kjennelsen fra Rikslønnsnemnda er ventet etter behandlingen av LOs sak i samme nemnd 15. november. LO valgte frivillig lønnsnemnd etter årets tariffoppgjør.

Nemnda vil da både ta en beslutning knyttet til tariffavtalene og lønnssystemet, og den økonomiske rammen for oppgjørene.